Home
 

Til neste sitatTil forrige sitatMånedens sitat
Juni 2008


«Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det, har jeg stetse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg nu ikke mere; men det som står klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.

Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske luftningene ved elven, virket i høy grad opplivende på mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset, begynte solen å helle mot åsranden; snart lånte den aftenskyene sin beste glans, for at de en kort stund kunne fryde seg ved den fremmede prakt og speile seg i de klare bølger; snart brøt den igjennom skydekket og sendte ut en lysstrime, som dannet gylne stier i de mørke barskoger på den andre siden av vannet. Efter den hete dagen førte aftenvinde med seg en forfriskende duft fra granene; og de fjerntklingende, hendøende toner av gjøkens aftensang stemte sinnet til vemod. Mekanisk fulgte mitt øye fluene jeg hadde kastet ut, efter som de førtes med strømmen. Se, der sprang en gyllen fisk - snøret fór surrende av snellen, og da jeg holdt den fast, sto stangen bøyd som et tønnebånd: det måtte være en ørret på tre merker. Nu var det ikke tid til å falle i staver over granduft og gjøkegal; en kunne behøve sin smule åndsnærværelse for å bringe fisken i land. For strømmen var stri og fisken sprek, og jeg hadde ingen håv, så jeg måtte gi ut snøre og vinde inn igjen to ganger, før den lot seg tvinge til å gå med strømmen inn i en liten vik, hvor den heldig ble brakt i land og viste seg å være en vakker, rødflekket ørret, omtrent så stor som jeg hadde tenkt.

Jeg ble ved å fiske på vestkanten nedefter elven; men bare småkjøer snappet efter fluene mine, og en snes stykker var alt jeg fikk.

Da jeg kom til Brekkesagen, var himmelen overskyet; det var alt temmelig mørkt, bare ved den nordvestlige rand av synskretsen sto en eplegrønn strime, som kastet et dempet lys på sagdammens stille flate. Jeg gikk ut på lensen og gjorde noen kast, men med lite hell. Ikke et pust rørte seg; vinden syntes å ha gått til hvile, og bare fluene mine brakte det blanke vannet til å skjelve...»

Peter Christen Asbjørnsen
(1812-1885)

Fra innledningen til «Kvernsagn», Norske Folkeeventyr og Folkesagn, 1845

Maridalen (Foto: Helge Øverås)